Dykkingen i Skarnsundet tekst;  Rudolf Svensen

Koraller i mørket

Tilitringen med dekogass dunker rytmisk mot hoften min mens jeg forsøker å holde stand mot strømmen som gjør sitt beste for å blåse meg av den horisontale fjellveggen. Under meg er et bunnløst dyp, skulle jeg synke ukontrollert nedover, ville jeg tilbakelegge ca. 100 meter til før jeg traff bunnen. Alt dykkerutstyret utgjør, sammen med fotoapparatet, et formidabelt "vindfang" og jeg er ganske langt fra å føle meg som en fisk i vannet. Foran meg har jeg et sjøtre, kanskje det første observert av dykkere noen sinne. Som en stor vifte står det med bredsiden mot strømmen. Det spiser.

 

Bildene på denne siden er tatt av Frank Emil Moen

Rudolf fotograferer sjøtreet 
Paragorgia arborea

Sjøtre og sjøbusker

På den andre siden av sjøtreet klorer Frank Emil seg fast til fjellveggen. Han har tydeligvis funnet roen og blitzen blinker kontinuerlig. Sjøtreet er filtereter. D.v.s. at den filtrerer føden ut av vannet som passerer gjennom polyppene dens. Fotomotivet vårt har alle polyppene ute, og de lyserosa blomsterlignende spiseorganene er et vakkert syn. Bare så synd at vår tid her nede er svært begrenset. Skulle gjerne ha lett etter noen av de mange smådyrene som vanligvis lever på slike koraller. Men, etter noen altfor korte minutter, må vi stige opp langs fjellveggen mot overflaten. På vei oppover passerer vi mengder av orange sjøbusker, noen av dem opp mot en meter høye. Vi stopper litt på 30 meters dyp og tar noen bilder av medusastjernene som sitter i toppen av en stor sjøbusk. På 9 meters dyp skifter vi pustegass og begynner på en 30 minutters dekompresjon. En ukes dykking i Skarnsundet innerst i Trondheimsfjorden går mot slutten.

Åtte dager tidligere hadde Erling og meg selv kjørt de 120 milene fra Egersund til Steinkjer med en bill full av utstyr. Frank Emil tok fly. Dykketuren var godt planlagt. Mer enn et halvt år var brukt til å få bitene på plass. 

Utstyrslisten var lang og inneholdt, foruten personlig 

foto- og dykkerutstyr: kompressor, GPS, portabelt 

ekkolodd, bærbar PC med programvare for 

dykkeplanlegging og tidevannstabeller samt 15 000 

liter nitrox80 til dekompresjonsbruk.

Målet var koraller. I Trondheimsfjorden gjør unike marine 

forhold at koraller som vanligvis vokser dypere enn 100 

meter, kan finnes på "dykkbare" dybder. Spesielt området 

rundt Innerøya er rikt på den orange sjøbusken. Den kan 

her finnes helt opp på 25 meters dyp.

  

Jeg hadde tidligere i år hatt en kort studietur til Skarnsundet. 

Godt hjulpet av Stig Størvoll fra Steinkjer Dykkeklubb hadde 

jeg fått mitt første møte med sjøbusken. Disse orange viftene 

ga meg en følelse av å dykke i tropiske farvann. Med sine 

skarpe farger og mange innbyggere, utgjorde de unike motiv 

for en ivrig undervannsfotograf.

Foruten å fotografere sjøbusk, som finnes  "over alt" og i store mengder, hadde vi satt oss mer ambisiøse mål for høstens tur. 

Vi skulle forsøke å få fotografert havmus og sjøtre, og sist men 

ikke minst, vi skulle lete etter noe så spesielt som korallrev i 

norske farvann. Etter tre dykk var alle målene nådd, og vi 

måtte innse at vi aldri ville rekke å ta de bildene vi ønsket.

 

Korallrev i dypet

 Solen skinner fra en skyfri himmel og det er tilnærmet vindstille. Jeg svetter litt før jeg får alt utstyret på plass. Spenningen i båten er til å ta og føle på. Har vi funnet det?  Ligger moringen vår ved et korallrev? Spørsmålene er mange. Vi skal snart få svar.

 Jeg velter meg i vannet og siger langsomt ned langs det hvite tauet. Det er lavvann og lite strøm. Fotoapparatet ligger igjen i båten. Jeg har andre oppgaver å tenke på. Først av alt skal jeg sjekke at det virkelig er et rev der nede. Finner jeg ingen ting ved moringen, skal jeg bruke linerullen og gjøre et sirkelsøk rundt bunntauet. Skulle jeg finne noe da, må jeg legge igjen linen og sikre moringen før jeg forlater bunnen. Hvis jeg ikke finner revet, er det bare å lete videre med ekkoloddet, og så sende ned en ny dykker. På denne måten får vi utnyttet dykkekapasiteten maksimalt.

Computeren viser at jeg nærmer meg bunnen, og jeg lyser forventningsfullt ned i mørket. Noe stort og hvitt kommer til syne, men identifiseres som en svamp i det jeg lander på den mørke sanden. 

Først ser jeg ingen ting, men da lyskjeglen min sveiper oppover skråningen, kan jeg så vidt skimte noe stort hvitt ytterst i lyskjeglen. Linerullen festes i bunntauet og jeg svømmer forsiktig, nesten litt redd, mot det ukjente. 

 

 






Svømmeturen opp mot Lopheliarevet er en opplevelse jeg aldri vil glemme. Store svampvifter  og trær av risengrynskoraller står på begge sider av meg, og rundt omkring i vannet henger lusueren  ubevegelig. Jeg får følelsen av å svømme i en trollskog der alt er ukjent, ja nesten uvirkelig. Det hersker en utrolig fred her nede. Disse fantastiske skapningene har aldri blitt forstyrret av mennesker tidligere, og en kan spørre seg hvorfor slik skjønnhet skjules under store mengder mørkt kaldt vann.
 

Det er virkelig Lopheliarev. Ikke ett, men tre stykker. Størrelsen er ikke noe å skryte av. De største kjente Lophelirevene i norske farvann er hele 

500 000 kvadratmeter store. Ulempen er bare at disse store revene befinner seg langs kontinentalsokkelen på dyp fra 200 til 400 meter. "Vårt rev" er ikke større enn en Volkswagen transporter, men det gjør ingen ting. Vi har funnet det vi lette etter.

   

Forsiktig strekker jeg ut hånden og berører de skjøre korallene. De er helt harde og revet minner mest av alt om en tett tornebusk. Likheten med tropiske grunne korallrev er slående. Jeg har så vidt tid til å hilse på noen reker  og et par trollhummere før jeg må sette kursen mot bunntauet. På vei tilbake plukker jeg med meg en liten bit levende korall som ligger løs på bunnen. Kanskje har en fisker revet den av med pilken sin.

 Dekostoppene gir meg god tid til å fordøye dykket. Opplevelsen blir rangert som noe av det største jeg har opplevd som dykker. Helst ville jeg bare gått rett ned igjen, men vi har god tid. 

 Da jeg seks dager senere forlater revet for siste gang, er ingenting endret. Lusueren henger fremdeles i vannet og korallviftene vinker farvel. 6 ruller film er tatt nede på revet. Sannsynligvis har vi fått bilder av flere arter som aldri har blitt fotografert av dykkere før. Turen vår har vært en suksess.

 

Overnatting 

 Vi bodde på Vangshylla rorbuer som ligger midt i smørøyet enten en er sportsfisker eller dykker. Rorbuene ligger på Inderøysiden av Skarnsundet like ved Skarnsundbrua og en kan faktisk hoppe i sjøen fra altanen på rorbuene. Vi traff på havmus på grunt vann bare 20 meter fra der vi bodde. Hyttene er helt nye og holder en høy standard. Det eneste som manglet var en oppvaskmaskin. 
 Båt kan leies på stedet, men kompressoren mangler. For å fylle luft må en inn til Steinkjer sentrum, der en kan fylle på brannstasjonen eller hos Steinkjer D.K. 
 Stedet har lite dykkbare vrak, men er biologimessig unikt. Det ville være utrolig om ikke stedet etter hvert ble besøkt av et stort antall dykkere. 
 Ønsker du flere opplysninger om stedet kan du kontakte Svein Gusta tlf. 74155641.

Dykkingen

 Dykking i Skarnsundet kan være svært krevende, og er ikke for nybegynnere. Vi måtte stadig slåss mot en strøm som var vanskelig å forutse. På et dykk kunne vi oppleve strøm som gikk i begge retninger langs fjellveggen. Enkelte steder kunne en også møte strømkiler som gikk rett nedover eller oppover.

 Området rundt Skarnsundet er biologimessig unikt, og passer bedre for den gjennomsnittlige sportsdykker. Her kan en treffe sjøbusker på forholdsvis grunt og strømstille vann. I og med at forholdene er så spesielle i Trondheimsfjorden, kan arter fra dypet treffes på et vanlig nattdykk. Eksempelvis traff vi havmus så grunt som 16 meter. 

 Skal en lete etter sjøtrær eller Lopheliarev, blir dybden en helt annen. Mye trening og planlegging lå bak dykkingen vår. Marginene er imidlertid små på slike dyp, og vi hadde alle dager der vi ikke følte for å gjøre denne typen dykk. 

 Dekompresjon (bildet viser Erling Svensen som puster oksygen på deko)  og bunntid ble planlagt ut fra dataprogrammet Proplanner. I og med at vi dykket i 6 dager (1 dag fri etter 3 dagers dykking), kjørte vi med dobbel så lang dekompresjon som nødvendig på alle dykk. Selv på grunne nattdykk ned til 20 meter, pustet vi gass med 80 % oksygen før vi gikk opp. I en lang rekke med gjentatte dykk er alle dykk like viktige. Flere alternative dykk ble simulert på PC'n før vi gikk i vannet, og hver dykker hadde med en samling av "sine" dykkeprofiler under dykket. 
 

Les også fakta om korallene i Skarnsundet

Frank Emil Moen er ansvarlig for innholdet i disse sidene. Utlagte undervannsfotografier er tatt av Frank Emil Moen og erling.svensen@R_E_M_O_V_Emarinbi.com. Skrevet og fotografisk materiale som presenteres på disse sidene kan bare brukes privat - jfr. lov om opphavsrett 1996 Send meg en e-post hvis du har meninger om disse sidene, nyttig informasjon, eller annet.... moen@R_E_M_O_V_Emarinbi.com ....på forhånd takk