Dypvannsreke - Pandalus borealis


 
Det røde partiet i hode-brystregionen hos denne hunnreka er rogn som ikke er gytt.

KJØNNS-SKIFTE
Dypvannsrekene har en spesiell livssyklus. De som har spist reker har trolig lagt merke til at det bare er de store rekene som har rogn. De minste rekene er tynnere, og har aldri noen rogn. Dette skyldes at alle dypvannsreker er hanner som små, og skifter kjønn til å bli hunner først etter en viss størrelse.
Foto: Rudolf Svensen
  • Utbredelse: Nordlig utbredelse, fra Skagerrak, og den nordlige del av Sveriges vestkyst, nordover til Arktis. Barentshavet, Spitsbergen og Grønland. Hele norskekysten.
  • Beskrivelse: Dette er reka som det drives et utstrakt fiske etter, og som de fleste nordmenn har hatt mellom fingrene. Når den er kokt, har den en markert rødfarge. I live er den betydelig lysere, nærmest blek rosa. Den ligner meget på foregående art, blomsterreka, men mangler de markerte røde stripene. Skilles også fra denne ved at rostrums overside har 12 –16 tenner som går nesten helt ut mot spissen. Dette er en protandrisk hermafroditt; det vil si at den skifter kjønn fra å være hann opptil 120 mm lang, til å bli hunn når den blir større, - opptil 185 mm lang. 
  • Levested: Arten lever på, eller rett over leire- eller mudderholdig bunn. Slike områder finnes som store åpne felter ute på havet, eller som smale dyprenner i skjærgården og i fjordene. De trives bare på relativt dypt vann, vanligvis dypere enn 70 m, hvor temperaturen holder seg tilstrekkelig lav. Under spesielle strømforhold kan kaldt dypvann presses inn over grunnere områder, og man kan da være heldig som dykker å se arten på noen titalls meters dyp. Selv om de er knyttet til bunnen, svømmer de jevnlig oppover i vannmassene. På klare dager vandrer rekene oppover når lyset minker utover ettermiddagen og kvelden, for så å synke ned mot bunnen når det har blitt mørkt. Dette er også avgjørende for fisket, som ofte er best tidlig på dagen og etter midnatt, dårligst om ettermiddagen. Dette avhenger av lyset, og varierer med årstid og breddegrad. Fiskerne erfarer også at fisket er dårligere når det er skyet og mørkt om dagen, da rekene trekker lenger opp fra bunnen. Rekene foretar også horisontale vandringer. Tidlig på året finner vi dem gjerne grunnest, og i kanten av rekefeltene.
  • Biologi: Hos de store rekene ser vi seint på sommeren rogn som synes som en guloransje klump (kokt) i det vi kaller rekas ”hode” (skjold). Hoderogna gytes seint på høsten, og festes til bakkroppens svømmeføtter (pleopoder). Gytetidspunktet varierer fra ulike felt, den gyter tidligst lengst nord (august). Paringen foregår ved at den lille hannreka fester en spermpakke under forkroppen til hunnen. Ved gytingen overføres hoderogna gjennom to eggledere og festes til bakkroppen. Underveis befruktes rogna av spermie fra sædpakken. Vi sier at reka har fått utrogn. I januar-februar har larvene inni eggene utviklet øyne som ses som svarte prikker - øyerogn. Tiden for periode med utrogn varierer mye. Ved Sør-Norge varer perioden i om lag 5 måneder, og klekkingen starter i begynnelsen av mars. Ved Spitsbergen varer perioden med utrogn i hele 9 måneder. De nyklekte rekelarvene lever pelagisk i ca. 3 måneder før de søker ned mot bunnen. For rekene i Oslofjorden finner man følgende; om høsten, ca. 1 ½ år etter at larvene ble klekt, har rekene nådd en lengde på ca. 90 mm. Disse hannrekene gyter, og vil i løpet av påfølgende vinter gjennomgå et kjønnsskifte, som for hele årgangen er sluttført i løpet av neste sommer. I en alder av 2 ½ år, og en gjennomsnittsstørrelse på 120 mm, vil rekene gyte som hunner. I Oslofjorden vil bare noen reker gjennomføre to gytinger som hunner, de fleste dør når de er om lag 3 år gamle. Lenger nord er veksten betydelig langsommere. Ved Spitsbergen tar det 3 år før de er kjønnsmodne hanner, og hele 5 år før de får utrogn. Føden består for en stor del av døde plante- og dyrerester (detritus). 
  • Nytteverdi: Det drives et meget utstrakt og lønnsomt fiske etter dypvannsreke i nordlige områder. Langs kysten og i fjordene er det relativt små reketrålere som driver fiske, mens det på de store rekefeltene i Barentshavet og ved Grønland drives større industrifiske. Her tråles det i hovedsak fra ca. 100 – 700 m dyp. I 1994 ble det ved norskekysten ilandført 38 000 tonn reker, til en førstehåndsverdi på 630 millioner kr.

Frank Emil Moen er ansvarlig for innholdet i disse sidene. Utlagte undervannsfotografier er tatt av Frank Emil Moen og Erling Svensen. Skrevet og fotografisk materiale som presenteres på disse sidene kan bare brukes privat - jfr. lov om opphavsrett 19©96